Kan sorg og glede gå hånd i hånd?

I dag, 9.juli 2016 - hadde faren min fylt 79 år. Det er rart og vemodig å tenke på.... og både godt og vondt på en gang fordi det er trist at du ikke er her lenger, og godt å tenke på gode stunder sammen med deg. Du var en særdeles levende og vital person, med klar tale og rakryggede meninger. Innimellom var du sårende ærlig - og ikke så god på å ta selvkritikk, men du var mitt forbilde og min trygghet. Samme hva det gjaldt, så var du der, som en klippe. Nå har to duer bygget reir i epletreet du felte, som nektet å dø, og som har vokst seg 6 meter høyt. Små duebarn blir matet der akkurat nå, og siden duer for meg er symbolet på deg, så er det ekstra hyggelig at duene har slått seg ned i det gjenstridige epletreet. Gratulerer med dagen pappa <3 Vi savner deg fortsatt, og i går badet vi i fløyelsvannet ditt. 

Jeg deler dette blogginnlegget som jeg skrev for noen år siden, med tanke på at det kan være nyttig for andre som har mistet noen de er glad i:

Kan sorg og glede gå hånd i hånd?

For nøyaktig 8 år siden i dag, døde faren min. Han ble bare 67 år gammel – og fra å være glad for å ha verdens absolutt sprekeste og mest sporty pappa – til å se ham bare skrumpe sammen og bli sykere og sykere ganske raskt, var usigelig vondt.

Da jeg våknet i dag tidlig, så hadde jeg en knugende følelse i magen. Kroppen min fortalte meg at noe var feil, men hodet hadde ikke våknet helt ennå – så jeg brukte ganske lang tid på å huske at i dag, 1.oktober for 8 år siden, var den dagen pappa døde..

Jeg kom på det da jeg fikk svar på en sms som jeg sendte til en annen som sto ham veldig nær, og det var vedkommende – som skrev at det var hyggelig å få en sms akkurat i dag, som minnet meg på det. Og da falt liksom puslespillbiten over hvorfor jeg hadde denne knugende følelsen på plass. Så klart! Den vondeste dagen i mitt liv – var i dag – for 8 år siden! Og det husket kroppen min..

Jeg husket det for et par dager siden også. Og mange ganger i løpet av alle disse årene som har gått. Og det er like vondt hver gang jeg kommer på det. Og samtidig, får det meg til å tenke på mange gode minner fra gode stunder med pappaen min. Minner som gjør meg glad! Minner som gjør meg trist! Og minner som rører meg, og som gjør meg takknemlig for å ha hatt et menneske i livet mitt som var min trygghet og mitt store idol! Det er klart at vi hadde både gode dager og ikke fullt så gode dager sammen, i alle de 44 årene vi kjente hverandre – og et er klart at vi – som de fleste andre fedre og døtre ikke alltid var enige med hverandre. Og derfor husker man både gode og problematiske ting når man minnes noen… etterhvert tror jeg man ofte husker de gode tingene best. De andre tingene, blir liksom helt uvesentlige når man ikke kan se eller prate med hverandre lenger.

Denne blomsten – Tusenfryd – minner meg veldig om pappa hver gang han klippet plenen på hytta. Det minner meg om at han valgte å klippe rundt Tusenfrydene slik at han kunne nyte synet av dem.så lenge som mulig. Også etter at han ble syk, da han satt på det nye gliset sitt – traktoren – som han fikk slik at han kunne fortsette å gjøre det han likte å gjøre, selv om han var syk. Og dette bildet er av Tusenfrydene hans.

 

Hver gang jeg hører en Irsk sang, tenker jeg også på ham. Fordi han elsket denne musikken og alt som hadde med Irland å gjøre. I tillegg sang og spilte han Irske sanger på gitar. Daglig. Så hvordan Irske sanger ikke skal få meg til å tenke på pappa – er for meg helt utenkelig at kan gå an.

Det trenger ikke nødvendigvis å være dagen han ble født, eller dagen han døde som jeg kommer på minner om ham. Det kan være like så godt være en hvilken som helst dag. Han kan være borte fra tankene mine noen dager – for så plutselig å dukke opp igjen. Noen ganger blir jeg glad for å ha opplevd å ha ham til far, og andre ganger blir jeg lei meg fordi jeg skulle ønske han og jeg kunne ha fått mere tid sammen, sunget flere sanger sammen – og diskutert det vi pleide å diskutere sammen. Det gjør meg også trist hver gang jeg blir glad for noe og har lyst til å dele det med ham. For det finnes ingen lenger som jeg kan dele ting med slik jeg delte dem med ham – han var jo en helt unik person – akkurat som vi alle er. Og vi har alle våre helt unike forhold til hverandre – som ingen andre kan erstatte.

Så, hvordan kan jeg glemme at faren min døde for 8 år siden i dag? Og – skal jeg ha dårlig samvittighet fordi jeg ikke husket det med en gang jeg våknet i dag tidlig?  Nei, jeg tror ikke at jeg trenger å ha dårlig samvittighet. Jeg er akkurat like glad i – og savner ham like mye – selv om jeg tillater meg å leve her og nå. Det er ikke nødvendig å holde såret åpent slik at det ikke skal gro rue på det. Pappa minst av alle, ville ha ønsket det! Og, jeg har ikke glemt det, for det er ikke mange dager siden jeg tenkte på det… Jeg har også valgt å fokusere mer på den dagen som han ble født. Den dagen vi pleide å feire ham mens han levde. Med bløtekake med jordbær på – som alltid var vanskelig å få pisket krem til på grunn av at det var på sommeren – ofte midt i den varmeste tiden. I fellesferien! Denne dagen pleier vi å snakke masse om deg, pappa! og ellers også… Når vi sitter under epletreet som du fikk i hodet da du skulle felle det, men som nektet å dø – og har vokst seg stort og fullt av epler igjen! Og, hver gang noen sier noe på en litt sarkastisk måte på radioen – da mener barnebarna ofte at det kunne ha vært deg.. Og ikke minst hver gang noen i familien skal ta viktige valg…. da spør ofte en av ungene meg «mamma – hva tror du bestefar ville ha sagt?»

Ja, det er vondt å ha sorg… og det kan være godt på en måte også…. for har man opplevd å ha noen man er utrolig glad i, rundt seg – så er savnet selvfølgelig stort.. Men alternativet er verre… for hvis det ikke gjør vondt å miste noen – så har man kanskje ikke opplevd å ha noen heller? Og det er jo en annen form for sorg…

Også her ved havet, ved huset ditt – som har vært huset til flere generasjoner av vår familie – er minnene om deg ekstra sterke… og ekstra gode…

Her føles det godt å være – fordi du er så nær…

Så, sorgen over at du er borte  -er i ferd med å leges. Og det kjennes som en god sorg – nå når jeg har fått den litt på avstand. For det var godt å ha deg som pappa <3

Ha en fin kveld alle der ute! Og tør å leve og å være glad i de stundene du ikke sørger! For sorg og glede går hånd i hånd – og det er rom for begge…

Hilsen Muttern <3

Hva med de som ikke tigger?

I dag hadde jeg det egentlig veldig travelt. Men så viste det seg å bli en ganske rolig og forunderlig dag for Muttern. Dagen startet med at jeg skrev på Konfliktlos siden min på facebook:

God tirsdags morgen alle sammen! Jeg håper dere får det aller beste ut av denne deilige sommerdagen. Den minner meg om sommerdagene da jeg var barn. Litt stille, lat - og dorsk. Med fugler som kvitrer, syriner som dufter, deilig nykokt kaffelukt - og en humle som surrer i det fjerne - litt som om verden står stille... Jeg har mye å gjøre i dag, og det har kanskje du også? Men uansett, så er det godt å ta noen minutter og lukte, kjenne, føle - og ikke minst lytte til verden rundt oss. Mmmm...det er sommer! Ha en riktig deilig dag! Hilsen Konfliktlos.

Så ble jeg sittende i litt undring og mimring over hvor deilig det er når minnene fra barndommens sommer bare plutselig står foran meg med både lukter og følelsene jeg hadde den gangen.

Etterpå jobbet jeg litt, før jeg dro til min gamle mor og drakk kaffe. Hun har ordnet seg en liten koselig hageflekk i borettslaget, som er kranset inn av syriner, mandelblomster, og masse vakre roser. Når jeg satte meg ned i kurvstolen og nippet til kaffen fra små rosa blomstrete kopper, så jeg det blå havet bak alle de vakre sivene som vaiet i vinden, og jeg følte meg rik og veldig heldig i hjertet mitt.

Jeg bestemte meg for at jeg ikke skulle gjøre alt jeg hadde tenkt å gjøre i dag allikevel - fordi det var så flott vær. Så jeg ordnet bare det som måtte ordnes - og så dro jeg på brygga i Tønsberg hvor jeg satte meg på Havariet for å nyte resten av arbeidsdagen.

Da jeg endelig bestemte meg for å dra hjem, skulle jeg innom et par butikker. På veien stanset jeg et par ganger, og det var da jeg fikk se en dame og ei lita jente som gikk rundt og lette i søppelbøttene. De lette ikke bare i en, men i fire, fem stykker. Da jeg kjørte videre, så jeg at de også kikket under lokket på flere containere.

Jeg kjente at jeg fikk vondt i hjertet mitt ved tanken på at jeg selv hadde brukt dagen på å slappe av og kose meg både her og der, mens disse to, som sikkert var både sultne og tørste - gikk rundt og gravde i vårt - ditt og mitt søppel, for å få tak i noen flasker som de kunne pante og kjøpe noe for.

De hadde ikke mer enn en halvfull pose - og de gikk litt fram og tilbake i kassene for å se en siste gang om det fantes bare en liten flaske til. Da jeg kjørte videre, så jeg i bakspeilet at de leide hverandre og sang. Dette gjorde de på tross av at de er fattige og at de ikke har penger til mat og drikke.

Jeg ble veldig ydmyk i hjertet av å se hvor glade de var for "ingenting"... de var tydelig glade for å ha hverandre. Det var ikke vanskelig å se, for det lyste kjærlighet av dem. De var kanskje mor og datter, eller tante og niese, ikke vet jeg - men det jeg vet, er at de hadde noe fint og varmt seg imellom. De var i sin egen lille verden. I sin lille boble - der hvor det ikke var flaut  eller nedverdigende å rote i søpla, eller å synge sangleker mens man gjorde det. En vakker verden - det kunne jeg se helt tydelig...

Det hører med til historien at jeg stoppet ved neste butikk, gikk ut og tok ut noen kontanter før jeg kjørte tilbake for - veldig diskret, og uten å trampe på deres stolthetsfølelse - å putte i hendene på den voksne damen.

Jeg fant dem ikke... og ikke vet jeg hva jeg skulle ha gjort hvis jeg så dem heller. Ville jeg ha gitt dem pengene? Ja, jeg tror det! Men ville de ha likt at jeg ga penger til dem? Og - hva ville andre folk som hadde sett meg, sagt? 

Mange jeg kjenner ville ha blitt irriterte og sagt at man ikke kan gjøre sånn - og at disse "tiggerne" ikke har noe her i vår by å gjøre. Men jeg ville ikke ha brydd meg om hva de sa, jeg ville ha brydd meg om hva barnet og damen følte og tenkte når jeg ga dem pengene. Og så ville jeg ha håpet at de ikke var for stolte til å ta dem imot.

Etterpå ville jeg ha vært glad! Ikke fordi jeg selv hadde gjort en god gjerning, men fordi jeg har mulighet til å kunne rekke ut en bitteliten hjelpende hånd til noen som så sårt trenger det...

Det er så mye hat og hets rundt tiggerne i byen vår, og i landet vårt for øvrig. Selv har jeg skrevet at jeg synes de må få være her på lik linje som andre. Når det etterhvert kommer fram at det er mye organisert vinnings kriminalitet rundt tiggerne, så støtter jeg selvfølgelig ikke dette. Men disse to som jeg observerte i dag... en liten og en stor som prøvde å få endene til å møtes ved å samle flasker de kan pante, som vi andre kaster i søpla uten å ofre hverken fattige eller miljøet en tanke - disse to, og flere som dem - de vil jeg alltid komme til å hjelpe. Hvis de ønsker min hjelp!

                                Muttern med to av barna da de var små <3
Det kunne like gjerne ha vært motsatt - at det var jeg og mine barn som gikk og pantet flasker for å overleve. Men jeg ble født i et annet land - og var så heldig at jeg fikk mulighet til å forsørge meg selv og mine barn...
                
Ha en fin kveld, alle sammen! Hilsen Muttern <3